Mais helsereise

Jeg har to vidunderlige gutter som er født i 2004 og i 2006, og selv er jeg født i 1978.

Jeg var svært trøtt, utmattet og oppblåst i mange år, men jeg "feilet" jo ingen ting ifølge legen, så hva kunne jeg gjøre med det?

Jeg spoler tiden 10 år tilbake. Jeg har en god jobb, guttene er 7 og 9 år, ting går greit, men jeg var SÅ sliten. Jeg jobbet fulltid, ordnet med guttenes fritidsaktiviteter, skole, matpakker, husholdning, akkurat som veldig mange andre foreldre. Så jeg tenkte at jeg måtte bare stå i det, jeg måtte bare pushe på, som alle andre.

Jeg begynte å få tilbakevendende bihulebetennelser, tett nese, fikk vondt i leddene og armene. Benene "stivnet" på kvelden eller om morgenen hvis jeg hadde sittet i samme stilling i mer enn 5 minutter, og det var vondt å komme meg ut av stillingen. Måtte slutte med yoga. Fordøyelsen fungerte ikke bra, og jeg ble veldig oppblåst uansett hva jeg spiste. Jeg slet med forstoppelse, og livskvaliteten ble bare dårligere år for år. 

Jeg ble medlem av Facebookgruppen IBS Norge sammen med mange andre som hadde samme symptomer som meg. Her fant jeg ut at jeg ikke var alene om å være syk, «uten å være syk». Jeg leste om en mengde matvarer man ikke kunne spise, og nei-listen ble lengre og lengre. Noe hjalp litt, men jeg opplevde ingen store bedringer.

Jeg dro til en privat helseklinikk som tok matintoleranseprøver. Jeg måtte prøve å finne ut hva nettopp min kropp kunne tåle og ikke tåle, fordi vi alle er forskjellige. Her så jeg at jeg reagerte på mange matvarer, og jeg tenkte aha, det er derfor. Nå har jeg lista liksom, nå blir det bra. Etter lang tid, fast bestemt på å unngå disse matvarene, ble jeg ikke friskere. Jeg vil her påpeke at jeg senere lærte at jeg hadde tarmdysbiose (ubalanse i tarmen), Lekk tarm, som er små hull i tarmveggen, og matvaretoleranseprøvene mine viste bare hvilke matvarer som hadde kommet seg gjennom tarmveggen og inn til blodbanen og ble målt. Det denne testen sa noe om, var at jeg hadde ubalanse i tarmen og ikke hvilke matvarer som skulle på nei-lista. Jeg var så lei meg for å ha brukt så mange år på feil kurs.

En kveld var jeg på en helsekonferanse i Drammen, og en lege forklarte at vi kunne se kroppen som en bøtte, og at det vi spiste og opplevde i løpet av dagen ville fylle "bøtten". Når bøtten blir full, vil kroppen reagere med ubehag (forskjellige symptomer fra kropp til kropp). Da tror man ofte at det var det siste man spiste, det eplet eller den kjeksen, som er årsaken til ubehaget, men det trenger ikke være tilfelle! Denne tanken hjalp meg mye med å tenke på helse som helhet, at kroppen har et samlet regnskap, og nei-listen for matvarer kunne nullstilles igjen. Jeg lærte at når mitt "dagsregnskap" var brukt opp, ville kroppen min reagere uansett hva jeg spiste. Så det var ikke den spesifikke matvaren, det var bare det samlede regnskapet som var brukt opp for dagen.

Dette var enda en kunnskap jeg fant, som hjalp meg videre.

Så kom jeg over en tilfeldig YouTube-lege som midt i det hele sa "IKKE GI OPP"! Ikke aksepter at det skal være sånn å være travel mamma. Ikke aksepter en ny baseline av trøtthet, selv om fastlegen sier at du ikke feiler noe. IKKE GI OPP!

I fortvilelse og ute av stand til å hjelpe meg selv videre, gikk jeg til fastlegen og sa "hjelp meg"! Jeg VET at jeg ikke burde være så trøtt og utslitt som jeg er, og jeg har virkelig prøvd "alt", det må være noe galt. Jeg startet en 2-årig utredningsprosess på blant annet Ullevål Sykehus og gjennomgikk 5 mindre behagelige undersøkelser: Koloskopi, MR Tynntarm med IVK, CT Abdomen og bekken IVK, MR Tynntarm med sonde, Defekografi Colon transit tid (røntgen), og jeg sto i den ene forferdelige undersøkelsen etter den andre. Ble bare mer og mer sliten, men jeg var jo "flink pike" og gjorde det riktige (dette var i retrospektiv en dårlig ide).

Jeg kan fortelle om en dag på jobb og jeg jobber på kontor. Da jeg gikk nedover gangen opplevde jeg at veggene bare svevde og bøyde seg, og jeg var redd for at jeg skulle falle av utmattelse mens jeg gikk ved siden av mine kolleger. Jeg var så trøtt, men var fortsatt flink pike og bare kjørte på med jobb. 

I brevet fra Ullevål sykehus konkluderte de skriftlig med at nå var det ikke mer de kunne gjøre for meg, og ifølge dem var jeg  helt frisk!! Jeg sto med brevet i hånden og følte meg utrolig alene. Fastlegen kunne ikke hjelpe, sykehuset kunne ikke hjelpe, min kropp var utmattet, og på papiret var det ingen ting som feilet meg. YouTube-"doktoren" ropte til meg: "IKKE GI OPP!".

Jeg gikk inn på IBS Facebookgruppen og leste om noen leger på Lovisenberg Sykehus som drev med forskning på tarmdysbiose. Jeg fikk fastlegen min til å skrive en henvisning dit, og denne legen testet meg for utmattelsessyndrom (ME) og sa jeg hadde grad 1. ME-Diagnosen kunne jeg bruke til en eventuell sykemelding på jobb, men nei, jeg kjørte på med jobb, barn, matpakker, bursdager, dugnader, og så hverdagene fløy forbi i rasende fart. Var jeg til stede? Jeg så bare guttene bli eldre år for år, som en statist i mitt eget liv. Hodet jobbet 24 timer i døgnet for å finne en løsning, dag for dag, hvordan bli frisk igjen? Jeg hadde ikke tid eller krefter til å sette meg ned og bare leke med barna mine. Være ordentlig til stede i samtaler – det var grusomt. "IKKE GI OPP".... Hva skal jeg gjøre? Igjen søkte jeg på nettet, lese side opp og ned, LÆR meg noe, vis meg en vei, jeg var desperat.

En dag fant jeg Funksjonellmedisinsk Institutt, en helseklinikk i Oslo, og jeg meldte meg på informasjonsmøte sommeren 2019. Dette var før korona, og vi satt på små klappstoler, tett i tett. Alle var enten slitne, hadde stoffskiftesykdommer, diabetes, alzheimers, en i rullestol, noen med tøffe diagnoser, noen helt uten diagnoser, pårørende til sengeliggende ungdommer, og noen med for høyt blodtrykk. Felles for alle var et ønske om å få det bedre, og det var en sterk opplevelse å sette seg ned der.

Dette informasjonsmøtet endret livet mitt, og jeg visste fra den dagen at jeg måtte ta denne reisen selv.

Hva er funksjonell medisin, hvordan henger det hele sammen, hva spiller en rolle for om jeg er trøtt eller har energi til dagen? Dette måtte jeg være med på, så jeg ble medlem av helseforbedringsprogrammet. Selv om jeg ikke kan forklare alt om mitt forløp her, vil jeg gjerne dele et par ting. Vi startet med å ta mange prøver. Disse ble sendt til andre land for å analyseres, og vi måtte vente 2 måneder før vi fikk alle svarene. Vi møtte opp i samme lokale, på de samme klappstolene, og fikk utlevert alle prøvesvarene våre. Det var som julaften for meg. Jeg var SÅ spent. Vi skulle være der i 2 hele dager, og få undervisning, og vi fikk masse ny kunnskap. Blant annet lærte vi å analysere våre egne prøvesvar og hva man kan gjøre med dette. En av de første prøvene vi tolket var blodprøvene, og legen som var kursholder spurte: "Er det noen som har en vitamin B12 verdi på under 300?" Vi var 2 som rakte hånden opp (av de ca. 25 personene i rommet). Legen sa at da skjønte han godt hvorfor vi følte oss slitne. Ingen ville kunne få det bra uansett hva man ellers gjorde av trening og dietter, med SÅ LAVE B12 verdier. Grunnsteinene, fundamentet i kroppen, må selvfølgelig være på plass før noe annet virker. Og disse vitaminnivåene var noen av kroppens grunnsteiner.

Det var som et lyn som slo ned i kroppen min, og det hadde ingen andre sett i løpet av alle de årene jeg hadde ropt om hjelp hos fastlegen og på sykehuset. Jeg ble så lettet og overveldet på en gang, alle følelsene kom opp på samme tid. Jeg var så glad at jeg satt og gråt stille midt i rommet med 25 andre mennesker som alle søkte etter svar. Nå hadde jeg fått mitt første svar, og det var noe jeg kunne gjøre noe med. Jeg kunne gjøre noe for første gang! Dette var bare den første lille tingen jeg fant, og jeg fant en masse slike ting som ikke stemte overens med god helse.

Samtidig skjønte jeg ingenting, hvorfor hadde ikke dette blitt fanget opp tidligere? Men det er ikke helsevesenets skyld, de har ikke tid, og de må se på sykdommer som isolerte hendelser eller diagnoser. Jeg lærte forskjellen på normal helse og optimal helse. Mine blodprøver var "innenfor normalen", og det var derfor fastlegen ikke hadde funnet noe galt. Men innenfor hvilken «normal» må man spørre seg? Jo, innenfor referanseområdet av alle andre som testes, kanskje alle andre slitne, trøtte kropper i landet (som får tatt blodprøver). Optimal helse har et helt annet referanseområde, som fastlegen kanskje ikke vet noe om, og har heller ikke lov å si noe om. Dette er et samfunnsproblem.

Nå, 5 år inne i min funksjonelle medisinske helsereise, har jeg endelig blitt frisk igjen. Friskere enn da jeg var i 30-årene. Med fulltidsjobb, ingen svevende vegger, husholdningen går, jeg kan reise igjen, dyrke yoga igjen, og jeg har masse overskudd til alt det jeg liker å fylle dagene mine med. 

Med dette ønsker jeg at alle andre som går rundt og er slitne eller har vondt, ikke skalakseptere dette som livets gang, men blir inspirert til å bli en friskere versjon av seg selv. Det finnes andre referanseområder der ute enn de på landets blodprøvelaboratorier. Begrepet optimal helse finnes, og det kan også bli din vei til mer energi i hverdagen.