Mats helsereise

Dette er Mats historie

Da jeg var 30 år gammel jobbet jeg fulltid som maskiningeniør, og pendlet over 2 timer til og fra jobb hver dag. For å få tid til alt annet jeg gjerne skulle ha gjort, så valgte jeg i ren uvitenhet å systematisk kutte ned på antall timer søvn hver natt. En uvane jeg visstnok har hatt med meg fra barndommen ifølge min mor. Jeg jobbet også i helgene for å klare å fylle opp timekontoen på jobben, og fikk da som regel mellom 4 og 6 timer søvn hver eneste natt.

Denne dumskapen holdt i ca 3 måneder. Først startet jeg å få hjertebank da vekkerklokka vekte meg på morgenene, men ignorerte disse symptomene da det gikk over etter en dusj og en rask frokost. Men etter 3 måneder så sa det stopp. Kroppen streika fullstendig en dag på jobb. Kombinasjonen av for lite søvn, for mye kaffe og et relativt usunt kosthold ble for mye. Det autonome nervesystemet sendte meg ut i hva jeg senere har forstått er hva man kaller panikkangst, og jeg holdt på å svime av i korridoren utenfor kontoret. Men kanskje verst av alt var ettervirkningene. En ekstrem utmattelse som tok uvanlig lang tid å restituere seg fra.

Fastlegen tok blodprøver, kardiologen testet hjertet, nevrologen testet hjernen og indremedisineren tok enda flere blodprøver og enda flere prøver oppå der igjen. Men ifølge prøvene så var ingenting galt. Jeg fikk beskjed om å hvile litt, og så gå tilbake på jobb.

Den ekstreme utmattelsen ble bare verre og verre jo mer jeg forsøkte å jobbe og bevege på meg generelt. Og de neste 1 og 1/2 årene ble de verste i hele mitt liv. Fra å kunne fungere relativt normalt en dag hvis jeg hadde 2-3 dagers hvile først, ble situasjonen gradvis verre og verre for hver gang jeg hadde noen som helst fysiske anstrengelser. Frem til det punktet at jeg ikke kunne gå en 5 minutters tur ut døra uten å bli ekstremt dårlig. Intense smerter i hele kroppen, hjernetåke, fordøyelsesbesvær, svimmelhet, intens kvalme, og over alt dette en ekstrem utmattelse som gjorde at jeg ikke kunne gjøre annet enn å ligge i senga hele dagen. På det verste kunne jeg bare gå på do, pusse tennene og spise mat selv. Jeg kunne ikke engang dusje, da det kostet for mye krefter å stå oppreist. Dagene forsvant i en tåke av ubehag og utmattelse.

Denne perioden var ikke bare tøff for meg selv rent fysisk og psykisk, men det ble også en stor påkjenning for mine nærmeste. Og hvis det ikke var for at de var der og bokstavelig talt holdt meg i live, ville jeg nok ha vært død nå.

Men de holdt ut, og vendepunktet kom endelig da jeg etter 1 og 1/2 år med sykdom byttet fastlege. Av denne nye fastlegen fikk jeg en ME-diagnose, gode råd og flere henvisninger til eksperter som litt og litt åpnet dører jeg i utgangspunktet ikke en gang klarte å finne på egen hånd. Kostholdsendringer, livsstilsendringer, vitamintilskudd ved vitaminmangel. Bare det å vite om disse tingene gjorde at jeg endelig kunne starte å søke rundt på internett etter svar.

Rådene jeg fikk fra den nye fastlegen, dette herlige mennesket som tilfeldigvis visste en del om utmattelsessykdommer gjorde at jeg endelig ikke lenger ble sykere for hver måned som gikk. Etter 1 og 1/2 år snudde endelig trenden, og noen måneder senere kunne jeg dusje igjen. Bare et par ganger i uka, men den psykiske boosten av å vite at jeg ikke lenger var dømt til å aldri kunne gjøre det minste av fysisk aktivitet dro meg raskt ut av en gryende depresjon. Ønskene om å få dø i søvne hver natt var fullstendig borte, selv om jeg fremdeles var ekstremt syk. Fremtiden så endelig lysere ut.

Fastlegen introduserte meg også for en ernæringsfysiolog, som påviste dysbiose i tarmen, og hjalp meg med å teste ut et litt annet kosthold enn det jeg hadde levd på de siste årene. Det ble ikke en quick fix med en gang, men det var nok til at jeg endelig opplevde ikke bare å ikke bli sykere og sykere for hver måned som gikk, men at trenden faktisk snudde og ble sakte men sikkert litt bedre måned for måned.

Det var det jeg trengte for å endelig kunne begynne å leite etter svar. Fra nysjerrige søk på internett kunne jeg nå se at det åpenbart var mange andre mennesker der ute som var i samme situasjon som meg, og at noen av dem faktisk ble helt friske. Spørsmålet var da; hvem er disse menneskene og hva er det de gjør som jeg ikke gjør?

Dette var frustrerende vanskelig å finne ut av. Kostholdsendringene jeg implementerte hadde litt positiv effekt, men ikke nok. Vitaminene jeg tok merket jeg ikke noe særlig forskjell fra. Og

uansett hva jeg gjorde så fikk jeg aldri en god natts søvn. Kroppen var fremdeles ikke i stand til å restituere seg slik som den skulle gjøre. Jeg testet ut fekaltransplantasjon i håp om at det skulle kurere dysbiosen i tarmen. Jeg spiste lavkarbo med masse kjøtt og fisk et års tid i håp om at det skulle hjelpe. Jeg tok fordøyelsesensymer, drakk kyllingkraft og jeg testet ut fermentert mat. Men det virket ikke. Det som ofte ble omtalt som selve nøkkelen til å kurere en tarmdysbiose, fermenterte grønnsaker, gjorde meg bare enda sykere. Det virket som om at de få tiltakene man visste kunne gjøre en stor forskjell ikke var tilgjengelig for akkurat meg.

Men jeg ga ikke opp. Via forum på internett fikk jeg etter hvert erfare at andre mennesker i min situasjon hadde hatt positive erfaringer med persontilpasset funksjonell medisin. Og heldigvis for meg så var det tilfeldigvis en klinikk ikke langt unna der jeg bodde som holdt kurs om akkurat dette. Jeg var fremdeles for syk til å kunne gå noe sted, så samboeren min rullet meg dit i rullestol. Vi leide et rom hvor vi kunne overnatte like i nærheten, og jeg fikk presset meg gjennom de 2 døgnene med intens opplæring. Ikke bare fikk jeg endelig svar på hvorfor hver enkelt person trenger persontilpassede tiltak, men jeg fikk også muligheten til å ta masse tester som kunne gjøre det enklere å gjette seg frem til hvilke tiltak som ville fungere på akkurat meg.

Disse testene var på ingen måte perfekte, og noen var langt mer nyttige enn andre, men til sammen ga de et bilde av at det faktisk var flere tiltak jeg kunne teste. Og i månedene og årene som fulgte fikk jeg ikke bare testet nye kostholdsendringer, store mengder vitamintilskudd, dysbiosekurer og tiltak mot tungmetaller i kroppen. Jeg fikk også følge med på at andre mennesker som var i akkurat samme situasjon som meg også testet ut disse tiltakene. Dette gjorde noe med motivasjonen min. Å se at de rundt meg gradvis ble bedre og bedre, lære av deres erfaringer og dele mine egne erfaringer med dem, gjorde at det ble mye lettere å stå i det. For det var ikke enkelt.

Bivirkningene fra tiltakene var i perioder ganske tøffe, og det var litt skummelt å skulle ta 20-30 ulike piller om dagen, selv om man i teorien visste at det var trygt for akkurat meg å ta akkurat disse.

Dette var altså på ingen måte noen quick-fix. Energinivået ble gradvis mer stabilt. Kvalmen og smertene ble mer og mer borte. Hjernetåka lettet mer og mer. Men det var fremdeles ikke mulig med noe særlig fysisk aktivitet annet enn 20-30 minutter på sykkel, med lav puls, 2 ganger i uka. Ikke før jeg endelig kom til det punktet at jeg hadde testet alle tiltakene, bortsett fra et lektinfritt kosthold.

Jeg hadde hørt om dette kostholdet før jeg var på seminar om funksjonell medisin, og satt med et inntrykk av at det var en slags gimick. Nok en diet bare. Og hadde ikke tenkt noe særlig mer på det der og da. Men så hørte jeg en lege som tilfeldigvis sa i forbifarten at et lektinredusert kosthold særlig viste seg å ha en god effekt på folk med autoimmune sykdommer, og da særlig på sånne «ME-folk». Altså ikke noe effekt på vanlige friske folk, men potensielt stor effekt på veldig syke folk, slik som meg. Så da tenkte jeg endelig at jeg må jo bare teste og se. Det jeg gjorde da var ganske enkelt å ta alle matvarene jeg fant i kjøleskapet som man ikke skulle spise på et lektinredusert kosthold, og puttet dem i en gryterett sånn at vi kunne spise dem opp før vi startet. Tomater, squash, paprika, alt på en gang. Man skal jo ikke kaste mat. Jeg ble ekstremt dårlig den dagen og den neste. Og kontrasten fra dette måltidet proppfullt av disse problematiske lektinene og kostholdet jeg fortsatte med i dagene etter var så stor at jeg raskt fikk en intuisjon for ikke bare hvordan kroppen min reagerte på feil mat, men også hvilke matvarer jeg da måtte holde meg unna.

Men best av alt var at det lektinreduserte kostholdet endelig åpnet for at jeg kunne gradvis øke den fysiske aktiviteten. For hver måned som gikk kunne jeg ta flere og flere push-ups, pull-ups og knebøy. Jeg kunne gå litt og litt lenger turer. Og samtidig som jeg jobbet med å bygge meg opp et så variert kosthold som mulig innenfor disse lektinreduserte rammene, hadde jeg også endelig klart å innføre histaminredusert fermentert mat.

Etter et halvt år med dette ble jeg så frisk at jeg i samarbeid med NAV kunne starte med arbeidsutprøving, hvor jeg gradvis over de neste 9 månedene testet å øke arbeidsbelastningen fra 20% til 100%. I mitt tilfelle er det snakk om kontorarbeid, med 2 dager hjemmekontor i uka, men det er da altså i tillegg til de 3 timene jeg bruker i gjennomsnitt hver dag på matlaging. Pluss styrketrening et par ganger i uka og daglige gåturer.

Dysbiosen er der fremdeles litt den dag i dag, og jeg fortsetter å forsiktig bygge opp muskulatur og kondisjon for hver måned som går. Jeg er altså ikke helt frisk enda, men takket være funksjonell medisin og alle de fantastiske menneskene som har delt sine erfaringer og kunnskap, er jeg endelig ferdig med 8 års sykemelding. Og en kan trygt si at jeg nå har fått livet mitt tilbake.